Håkon forteller at han kommer fra en helt vanlig familie i Bergen hvor fysisk aktivitet var viktig. Han ville, som de fleste andre unge idrettsutøvere, bli verdensmester. Han var lidenskapelig opptatt av orienteringssporten hvor han var god og satset høyt. Interessen for fysisk aktivitet tok han med seg videre til forsvaret, befalsskolen og senere også til politiskolen.
Den siste biljakten
Håkon var en aktiv orienteringsløper og jobbet som politi i ordenspatruljen da han merket at synet ikke var som det skulle.
Året er 1992 da han like før jul var på kveldsvakt i Oslo sammen med en aspirant. De ble oppmerksomme på en stjålet bil som ikke ville stoppe. Biljakten er i gang. Jakten går til slutt over til fots, og ender med at de løper inn i en bakgård. Håkon ser tre oppganger. Hvilken skal han gå inn i først? Det er da aspiranten utbryter: «Skal vi ikke bare pågripe ham?» Håkon forstår ikke hva aspiranten mener. Han svarer kort: «Vi må jo finne ham først».
Aspiranten ser på Håkon og sier, litt nølende: «Han sitter jo der». Det er da Håkon oppdager at den mistenkte kun er noen få meter fra ham. Det er også da han får en ubehagelig følelse av at noe er galt. Alvorlig galt.
En annerledes juleferie
Den første han kontaktet var faren sin. Håkon skulle snart reise hjem til Bergen på juleferie, men denne samtalen kunne ikke vente. Faren var lege og sørget for at han fikk time hos en øyelege i Bergen på lille julaften.
Lille julaften kom. Da kom også beskjeden om at Håkon hadde under 10 grader synsfelt og diagnosen Retinitis pigmentosa (RP). Samme dag fikk han også vite at han skulle bli pappa for første gang. Lille julaften dette året ble en dag med store kontraster for Håkon og familien.
– Den legen har ikke rett, jeg skal vise at han tar feil! Dette var Håkons umiddelbare respons til diagnosen. Etter hvert måtte han derimot innse at øyelegen faktisk hadde rett. Han husket hvordan han aldri lyktes i nattorientering som ung, noe som er uvanlig dersom du i utgangspunktet er en dyktig orienteringsløper. At dårlig nattsyn kan være et symptom på RP, visste han ikke. Ikke før nå. Han søkte etter informasjon om hva han kunne gjøre og ikke gjøre, og var heldig som hadde en far som pushet ham i riktig retning.
«Floskelen om at helse er det viktigste er ingen floskel likevel»
– Håkon Gisholt
Håkon ble aktiv i RP-foreningen i Norge, noe som har betydd mye for ham. Her vokste idéen om å gjøre noe konstruktivt frem. Håkon ønsket å motivere andre synshemmede til å leve et fysisk aktivt liv. I RP-foreningen tok han initiativ til å starte det som senere ble Vinn-Vinn – et samarbeidsprosjekt mellom RP-foreningen og Tyrili-stiftelsen.
Fysisk aktivitet og mestring
Samarbeidet med Tyrili startet i 2014 hvor blinde og svaksynte fra RP-foreningen ble ledsaget gjennom en krevende fjelltur av rusavhengige i behandling fra Tyrilistiftelsen. Deltagerne fra Tyrili fikk en følelse av å virkelig bety noe for andre mennesker, bli vist tillit og stolt på. Deres innsats var helt avgjørende for at de synshemmede kom seg trygt frem. De synshemmede fikk gleden av å møte motiverte ledsagere, og fikk samtidig følelsen av at deres synsutfordringer ikke var en begrensning, men en styrke for prosjektet.
– Jeg brenner for å motivere syns- og bevegelseshemmede til å leve et litt mer aktivt liv. Jeg vet hvor mye det har betydd for meg. Jeg vet også hvor mye glede og mestringsfølelse dette gir dem, og de får en helt annen gnist for eget liv og helse. Håkon forteller også at han som synshemmet har hatt mange verdifulle og morsomme opplevelser som han ikke kunne sett for seg tidligere. Med et godt syn ville det vært «piece of cake» for ham å gå Galdhøpiggen, men som synshemmet blir det en større prestasjon. Denne mestringsfølelsen ønsker han at også andre skal få oppleve.
Et uventet vennskap
Samholdet i Vinn-Vinn og RP-foreningen betyr mye. Felleskapet er et trygt fundament og har skapt grobunn for mer enn nye prosjekter og turer. Håkon har særlig to nye vennskap som er svært viktige for ham. Det ene er med sin firbente venn og førerhund, Rames. Han er en trofast følgesvenn både i hverdagen og på tur. Det andre er vennskapet med sin nye bestekompis – en tidligere rusavhengig som var Håkons ledsager på en tur med Vinn-Vinn. For få år siden ville kanskje dette vært et usannsynlig vennskap. Da opererte de på hver sin side av loven og deres eneste felles arena var arresten. Da var det Håkon som ledsaget det som nå er hans nye bestekompis til cella. Nå er arresten byttet ut med turer og besøk – også utenfor rammene til Vinn-Vinn.
Nye mål
Barndommens mål om å bli verdensmester ble erstattet med målet om å mestre. Håkon jobber fremdeles i politiet. Han har gått over i en stilling ved kriminalvakten som er forenelig med synshemmingen hans. Familielivet på Jessheim venter etter endt arbeidsdag og han er like aktiv som før. Det ligger i DNA’et hans. På fritiden er Håkon styreleder for Ridderrennet – verdens største aktivitetsuke på ski for syns- og bevegelseshemmede, han har bygget opp og jobber fortsatt for et aktivt fysisk miljø for de med samme lidelse som seg selv i tillegg til Vinn-Vinn - det store hjertebarnet.
Kompasskurs
Å få servert en diagnose som i løpet av minutter snur opp ned på livet, er noe de færreste kan forberede seg på. Det er strengt tatt heller ikke noe man tenker på i det daglige. Heldigvis. Iboende viljestyrke og pågangsmot kommer godt med om en vanskelig beskjed først melder sin ankomst. Oppfattelsen av at «glasset er halvtomt» eller «halvfullt», kan bety mye for hvordan tiden blir etter det første sjokket har lagt seg.
For Håkons del var «glasset halvfullt». Han har alltid vært optimist av natur, og la raskt om kompasskursen – for ingenting skulle hindre ham i å komme i mål selv om veien dit måtte endres litt.
Håkon merket fort at selv om synet sviktet, sviktet ikke ambisjonen om å leve et rikt liv og samtidig bidra til samfunnet. Han har funnet nye veier, motivasjon og vennskap for livet. Opplevelsen av å skape verdi for seg selv og andre er viktig. En sterk og meningsfull verdi som aldri kan måles i penger eller medaljer.
